Logg inn:
Jallabina, baby!
Anne-Linn Bang   17.06.19
Barna våre er stolte av den bakgrunnen de har, uansett om familiene kommer fra Bislett, Bagdad eller Mogadishu, uansett om de snakker norsk eller urdu, uansett om de har vært i "hjemlandet" eller ikke. Kommer noen av disse barna til å slutte å være stolte over bakgrunnen sin?
I barnehagen vår er vi stadig på reise. Vi reiser med ferje til Ulsteinvik, med fly til Pakistan, vi tar toget til Tønsberg, mellomlander i Serbia på vei til Egypt og setter oss på bussen til Drøbak. Vi spiser vafler i Vrådal, vannmelon i Makedonia, dadler i Irak, sveler i Molde og frikadeller i Danmark. I Drøbak venter Jakobine Wilhelmsen på oss, i Egypt dukker det plutselig opp en mumie, Pelles tanter fra Bodø og Trondheim kommer og synger for oss, i Vietnam lærer vi om vietnamesisk nyttår, og i Tønsberg møter vi dronning Blanca på toppen av Slottsfjellstårnet. Hvert barn får en reise til det eller de stedene familien har bakgrunn fra. Hvor skal vi reise denne uken, spør barna. Når er det min tur?
 

Hvordan er det å bo i Norge og ha bakgrunn fra et land som så mange mennesker har fordommer mot?

 
 
Full av forventning setter dagens pilot, bussjåfør eller kaptein seg bak spakene eller rattet, og resten av barna får gå på. Hvis vi skal ut av landet må vi gjennom sikkerhetskontrollen og bruke de røde passene våre, skal vi innenlands holder det å bruke billettautomaten. Barna vet hva som skal til; "Jeg glemte passet mitt" roper to år gamle Une da vi ankommer Makedonia, før hun løper tilbake til Norge for å hente det.
 
barnehagefolk nr. 2/2019 Denne artikkelen er publisert i Barnehagefolk nr. 2/2019 tema "Hjerneforskning og barnehagepraksis" Les mer om Barnehagefolk eller tegn et abonnement ved å følge denne linken
 
 
Vel fremme på stedet vi har reist til, blir det fortellinger, bilder, musikk, dans, sang og kanskje litt mat. Stoltheten lyser fra ansiktene til barna når de får være midtpunktet og særlig når de viser frem bilder av familiene sine. Foreldresamarbeidet får en helt annen dimensjon gjennom disse reisene. Vi lærer mye om de ulike familiene, og vi blir rørte og takknemlige over hvor mye de er med og bidrar.

Jeg glemte passet mitt, roper to år gamle Une da vi ankommer Makedonia, før hun løpet tilbake til Norge for å hente det.

Så glade og stolte er vi over det vi får oppleve sammen, at vi ønsket å vise det til flere. Kanskje er det en avis som vil komme og dekke en av reisene våre? Barnehagene på Tøyen har blitt fremstilt i et negativt lys i media den siste tiden, og vi har et behov for å vise frem noe av det positive. Vi plukker oss ut Somalia fordi vi har flere barn med norsk-somalisk bakgrunn og fordi det er at av stedene vi ennå ikke har besøkt. Vi spør en av fedrene om han kan tenke seg å være med. Han vil gjerne bidra, sier han "men ikke ta med media på en reise til Somalia, da blir fokuset negativt uansett hva dere gjør". I barnehagen vår har vi mange barn med somalisk bakgrunn, mange barn som er stolte over å kunne snakke somalisk, stolte over den bakgrunnen de har.
 
Dette er noe av det vi ønsket å vise frem, men vi forstår at han har rett. En flerkulturell barnehage på Tøyen som tar med hele barnegruppen til Somalia og synger den somaliske nasjonalsangen, det er klart noen kommer til å reagere. Vi ønsker ikke at en slik positiv opplevelse skal bli gjenstand for negative kommentarer og intoleranse. "Kanskje media kan komme når vi reiser til Trondheim i stedet?" Vi forstår hva han mener, men det er en erkjennelse som svir. For hvordan er det å bo i Norge og ha bakgrunn fra et land som så mange mennesker har fordommer mot? Hvordan føles det å leve som norsk-somalier i et samfunn der politikere og media spyr ut fordommer og anklager, og der kommentarfeltene i nettavisene fylles med hets og hat så fort Somalia nevnes? Det er en situasjon det er vanskelig å sette seg inn i.
 

Foreldresamarbeidet får en helt annen dimensjon gjennom disse reisene.

 
 
Vi ser på barna våre som er så stolte av den bakgrunnen de har, uansett om familiene kommer fra Bislett, Bagdad eller Mogadishu, uansett om de snakker norsk eller urdu, uansett om de har vært i "hjemlandet" eller ikke. Det er klart det er kulere å snakke tre språk enn bare ett! Det er klart kuene i Somalia er litt skumlere enn kuene i Norge! Det er klart ansiktsmalingen på jazzfestivalen i Molde er bedre enn den vi har i barnehagen! Stoltheten i ansiktene til barna er det som først og fremst motiverer oss til å jobbe med disse reisene, en stolthet som vi så inderlig ønsker at skal vedvare. Vi diskuterer på avdelingsmøtene: Kommer noen av disse barna til å slutte å være stolte over bakgrunnen sin? Når begynner noen av dem å forstå at det finnes mennesker i dette landet som ikke ønsker at de skal være her? Når slutter det å være kult å være fra Somalia?
 
Vi bestemmer oss for å ta reisen til Somalia uten media tilstede. De videre planene om mediedekning blir lagt på is til vi får tenkt oss om litt til. Enn så lenge laster vi flyet med forventningsfulle, glade, stolte barn og setter kursen mot Afrikas horn. Jallabina, baby; Fort dere, vi drar!
 
Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
RELATERTE ARTIKLER
Velkommen til barnehagen
Tid for nye foreldre
Jeg leser en bok
Når debatten blir personlig - et tankespinn om å våge å mene noe
En samtale