Logg inn:
Hvilken kunnskap tror vi på?
Vigdis Foss   26.06.19
Etter hvert som man har oppdaget barndommens betydning er det også flere som vil påvirke og være bidragsytere til den kunnskapen som skal styre barnehagens innhold og metoder. Det er strid om «sannhetene» om hva som er godt og viktig i barns oppvekst og en velutviklet fagkritisk sans er like viktig som åpenhet for ny kunnskap.
– Du er professor i kultur- og samfunnspsykologi, hva er samfunns- og kulturpsykologien opptatt av?
 
ole Jacob madsen:er utdannet psykolog og filosof fra Universitetet i Bergen.
Han har doktorgrad fra Senter for vitenskapsteori og jobber nå som professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han har blant annet skrevet bøkene «Det er innover vi må gå»(2014), Den terapeutiske kultur (2017) og Generasjon prestasjon (2018), alle på Universitetsforlaget.
 
Denne retningen innen psykologien oppsto som en motvekt mot tendenser i behandlingen av psykisk syke på 50-tallet, da pasientene ofte ble samlet på asyler og institusjoner. Tankegangen her er å hjelpe mennesker der de bor og lever sine liv. Retningen representerer en interesse for mennesker og psyken i kontekst av samfunn og fellesskap. Kulturpsykologi kommer fra en humanistisk tradisjon der man istedenfor å forsøke å redusere psykiske prosesser til sin minste bestanddel, via for eksempel hjernen eller nevrovitenskapelige tilnærminger der man snakker om synapser eller hjerneceller, går man omvendt vei og forsøker å fortolke individet og dets utfordringer i kontekst, gjerne i kulturen. Mange av grunnleggerne av psykologien, som for eksempel Wilhelm Wundt, mente at det er noen deler av psyken, som sansing, persepsjon, hukommelse som egner seg best for den naturvitenskapelige delen av psykologien, mens de høyere prosesser – tanker, ideer, språk, må studeres i et humanistisk perspektiv, altså med en kulturpsykologisk tilnærming. Førstnevnte har nok fått mer status, hegemoni og posisjon i dagens psykologi. Sånn sett representerer kultur- og samfunnspsykologene en minoritet, sammenliknet med hjerneforskerne og de kliniske psykologene. ­­ ­
 
– Du har skrevet bok om det du kaller den terapeutiske kultur. Hva legger du i det begrepet?
Det er en samtidsdiagnose som sier at psykologi ikke bare er en er vitenskap og en profesjon, men også har blitt en religionserstatning som preger hvordan det moderne mennesket tenker og snakker om seg selv, utenfor terapirommet og forskningslaboratoriet. Den refererer til en spesifikk forskningstradisjon som er mer typisk sosiologisk og historisk. Her har man har sett på hvordan psykologien satt sitt preg på samtidskulturen, først i USA på 1950- og 60-tallet og senere i resten av Vesten. Doktorgradsarbeidet mitt var et forsøk på å se om vi kan finne tendenser til denne globaliserte terapeutiske kulturen også i Norge. Jeg jaktet på og fant tydelige spor av psykologiske strømninger blant annet i norske dameblader, abortloven, Gudstjenestereformen i Den norske kirke, selvhjelp og i den kosmetiske kirurgiens gjennomslag i Norge.
 
  Barnehagelærerne har det travelt, men må likevel forsøke å albue seg et rom for en viss grad av kritisk vurdering for alt som er nytt.
­
 
– Du nevner at psykologien har erstattet religion. I boken Generasjon prestasjon viser du også til Nietzsche som forutså dette for det som må være rundt 150 år siden – når Gud er død må vi vende blikket innover. Da får individet stor frihet, men også mye ansvar og kanskje skyld?
Ja, jeg tenker at psykoterapiens og psykologiens fremvekst henger sammen med trekk ved hele modernitetens utvikling, for eksempel individualisering, som innebærer at enkeltmennesket blir stadig viktigere og brukt som årsaksforklaring for om det går bra eller dårlig med deg i livet. Med økt frihet kommer også økt angst for ikke å lykkes. Og så har vi sekularisering: Selv om religion fortsatt finnes så er det færre som tror på Gud som en transcendental størrelse uavhengig av mennesket. Psykologien og psykologen overtar på mange måter Kirken og prestens rolle. I tillegg kommer profesjonaliseringen, der storfamilien, lokalmiljøet og bygda tidligere stilte opp, er disse rollene nå fylt opp av profesjonelle: familiens advokat, fastlegen, din personlige trener, regnskapsføreren. Dette inkluderer også at psykologi og psykoterapi har blitt en slags støtteordning vi kan oppsøke der man tidligere kunne belage seg på mer uformell støtte.
 
– I Generasjon prestasjon problematiserer du at vi stadig fokuserer på hvordan de unge egentlig har det og du spør om det terapeutiske blikket på livet og oppvekst er sunt. Kan du utdype det?
Det er et uttrykk som sier at enhver generasjon tror at den neste blir den siste. De voksne har nok til alle tider sett på den yngre generasjonen med skepsis eller bekymring. Tradisjonelt har uroen handlet om at de unge har sviktende moral. Det er et kjent, men falskt Sokrates-sitat som handler om at ungdommen nå til dags ikke har manerer, de reiser seg ikke for voksne, snakker uten at de blir gitt ordet og så videre. Med det jeg kaller for den terapeutiske vending ser psykologi og terapi ut til å erstatte moral i bekymringen for ungdommen, vi bekymrer oss for hvordan de har det istedenfor hvordan de oppfører seg. Se for eksempel på oppslagene om Ungdata-rapportene, der det måles i prosent hvor mye de unge synes at alt er et slit og hvor mye de bekymrer seg. I boken prøver jeg å se på reelle grunner til at vi skal være bekymret for de unge, men alt fokuset på bekymringene for de unge også kan være kontraproduktiv hvis det påvirker de kommende unge og ikke minst foreldrene deres som kan bli enda mer bekymret når de leser at andre har det sånn. Og så har man det gående. Dessuten tror jeg psykologi, medisin og diagnoser preger hverdagsspråket vårt i større grad enn tidligere. For eksempel når de unge istedenfor å si at de er lei seg sier at de er deprimerte eller at de har angster. Eller at faretruende opplevelser alltid er traumatiske istedenfor dramatiske. Dette vil igjen påvirke målingene når de blir bedt om å rangere hvordan de egentlig har det. Det er hardt å være menneske og vanskelig å være ung, men det blir i større grad beskrevet i diagnostiske termer i dag. Undersøkelser og kanaler dette nå kommer til uttrykk i har ikke eksistert tidligere og dette er igjen med på å forsterke inntrykket av uro.
 
   Før het det at livet skulle leves, nå skal det mestres.
 
 
– Disse tendensene ser vi også i barnehagen, med oppslag om at mange barnehagebarn har psykiske lidelser, for eksempel. Tidlig innsats er blitt butikk og er et område i vekst. På samme måten som du beskriver at man kanskje leter etter mangler hos de unge, så leter man etter mangler hos barna, i beste mening. 
Mange av programmene som blir brukt i barnehage og skole er utviklet for en bestemt sårbar gruppe, men så utvides målgruppen. Begrepsvandring viser til noe som skjer når begreper som i utgangspunktet beskriver begrensede fenomener, som for eksempel depresjon, utvides og blir brukt for å beskrive stadig flere sinnstilstander. Det er noe ekspansivt ved det som også ser ut til å gjelde for programmer og kartleggingsverktøy. La oss ta et eksempel: Det psykoedukative verktøyet Psykologisk førstehjelp, utviklet av psykologen Solfrid Raknes, med de røde og grønne tankene, ble første gang brukt i barneskolen, så ungdomsskole og deretter kom en barnehageversjon. Det er oversatt til flere språk og det er kommet en nettapplikasjon. I utgangspunktet var dette et støtteverktøy til helsesøstre og PPT, men nå blir det brukt som forebygging for alle barn i enkelte norske kommuner (for eksempel Ringebu og Bærum). Skrinene er basert på grunnleggende prinsipper i kognitiv atferdsterapi, ment for psykologisk behandling, men blir et allment preventivt tiltak rettet inn mot alle barn og unge.
 
– I en barnehage vandrer man rundt i følelser hele dagen. Barnehagelæreren kan snu seg til venstre og høyre og ha en naturlig scene for å snakke om de følelsene som kommer til uttrykk der og da: sinne, tristhet, glede, sjalusi. Alle barn er deltakere og tilskuere. Hva er det da som gjør at vi har behov for å sitte i en samlingsstund og snakke om følelser på en mer abstrakt måte?
Jeg har også lurt litt på det. I barneskoleversjonen har den røde figuren, som representerer sinne og negative følelser, noe som likner djevelhorn. Det minner om Disney-tegnefilmen fra 1930-tallet der Donald skulker skolen og drar på fisketur og har en djevelfigur på ene skulderen som representerer lysten, og en engelfigur på den andre som representerer plikten. I Psykologisk førstehjelp blir følelsene på denne måten delt inn i gode og dårlige og de negative tankene er de dårlige. For det første tror jeg det er en innsnevring i hva følelser er, de kommer jo ofte med en form for mening og i en kontekst. Man skal være forsiktig med å romantisere de negative følelsene, men man skal også være forsiktig med å innsnevre dem. Når du ser i heftene som følger med dette programmet så svever de barna som er lei seg rundt på tomme bakgrunner, det finnes ingen kontekst for følelsene deres. Dette er nok gjort for at det skal være lett forståelig for små barn, men det er en fare for at man underliggende kommuniserer at vanskene deres sitter den enkeltes hode, at ikke de er knyttet til noe utenforliggende, for eksempel klassemiljøet eller hjemmesituasjonen. Til syvende og sist er det en fare for at dette også plasserer ansvaret hos barnet selv. Ved skolestart for vårt eldste barn var det informasjonsmøte på skolen med blant andre rektor, SFO, helsesøster. Der kom det fram at de tilbyr Circle of Security-kurs (foreldreveiledningskurs, red.anm.) i Moss kommune. Helsesøsteren fortalte at hun hadde brukt PMTO (Parent Management Training – Oregon, en behandlingsmetode for atferdsvansker hos barn, red.anm.) på sitt barnebarn og anbefalte alle å gjøre det samme. Det ble presentert på linje med lekser og skolemat, som en helt hverdagslig ting som ingen så ut til å reagere på. Dette er et nok eksempel på hvordan noe som var tenkt for en spesiell gruppe er blitt noe man sømløst anbefaler alle.
 
– Programmene innebærer ofte en slags oppskrift for hvordan man skal opptre og snakke med barn i gitt situasjoner, så nær som hva man skal si. Jeg har erfart at barn kan lukke seg i møte med programmert voksensnakk, kanskje fordi de ikke kjenner igjen den voksnes (lærer, assistent) måte å snakke på? Det er nesten som den voksne legger bort den kunnskapen de har om barn generelt og barnet spesielt.
På den ene siden har du de ansattes erfaringsnære kunnskap, på den andre siden eksisterer det en idé om at disse verktøyene representerer en høyere form for objektivitet, eller standardisert viten som trumfer deres førstehåndskunnskap. Det har vært en tendens de siste årene til at denne kunnskapen går på bekostning av de ansattes praksiskunnskap, tause kunnskap og profesjonelle skjønn. Det kan virke som om det er et kunnskapshierarki der noen trender og ideer er i vinden, dette merker nok også barnehagene.
 
– Forskning og opplegg «som beviselig virker» og forteller «sannheten» både etterspørres og markedsføres. For en tid tilbake hørte jeg en forsker som la fram det vedkommende kalte to former for pedagogisk kunnskap i barnehagen. Forskeren plasserte erfaringsbasert kunnskap under ideologisk, subjektiv og verdibasert kunnskap, der metodefrihet betyr «å velge det en selv tror på». Kunnskapen ble beskrevet som tilfeldig med mange feilkilder og nær kopling til politisk ideologi. På den andre siden plasserte vedkommende forskningsbasert kunnskap. Her heter det metodeansvar og at metodeansvar har en forskningsbasert ramme for valg av metode. Den forskningsbaserte kunnskapen ble hevdet å være objektiv og ha en viss avstand til politikkutforming og pedagogisk praksis. Problemet er at den forskningen som her beskrives som verdi- og ideologifri jo selvsagt ikke er det og forskeren leverer nettopp en dypt ideologisk beskrivelse av kunnskapsformer. Det er ikke enkelt for barnehagelærere å vite hva man skal ha tillit til.
Jeg vil slå et slag for en middelvei hvor man balansere de ulike synene opp mot hverandre. Det er en grøft å bli for konservativ og tro på det man selv alltid har trodd på. Men det finnes også en annen grøft. Som du sier er ikke den forskningsbaserte kunnskapen verdifri. Ofte kan det også være snakk om statistiske sammenhenger og gjennomsnitt, men det enkelte barn svarer jo ofte ikke til disse kategoriene. Det som er gjennomsnittet trenger heller ikke være det rette for hvert enkelt barn. 
Det har vært en tendens de senere årene, også i barnehagene, å sette såkalte evidensbaserte programmer, som gjerne kommer fra USA og som man så implementerer her, i en helt annen kontekst. Som om det er noe uforbeholdent objektivt. Politikere og andre kan toe sine hender og tenke at nå gjør vi noe, da kan de også gå fri for skyld og trenger ikke å ta ansvar. Men dette undergraver profesjonenes autonomi og skjønn. Vi trenger en balanse. Det er grunn til skepsis hvis man avviser alt som er nytt og forskningsbasert, men det må balanseres opp mot den erfaringsbaserte og profesjonelle kunnskapen. En annen side av dette er at alt skal akademiseres i vår tid. Det håndverksmessige og erfaringsbaserte når ikke helt opp på linje med det evidensbaserte og forskningsbaserte.
 
   Idealmennesket er et menneske som har kontroll på seg selv og styring i livet sitt.
 
 
– Hvorfor utløser evidensbasert forskning slik begeistring?
Jeg tror det handler om en økende tendens til accountability, eller regnskapsplikt, et ønske om effektivisering, få mer kontroll og styring. Noen kunnskapsformer, de som kan kvantifiseres, telles og måles, passer bedre inn i dette systemet, mens det diskvalifiserer det mer erfaringsbaserte. Vi har også sett tendenser til dette i psykologi og psykoterapi. Man skal ha en individuell diagnose for å utløse rettigheter i velferdsstaten. Selv om en enkelt diagnose kanskje ikke fanger inn kompleksiteten i et menneskets liv og lidelse er det dette som blir stående i rapporteringsskjemaet, fordi det skal presses inn i en standardisert mal. Det handler om hvordan vi har valgt å innrette systemene våre.
 
– Lengter vi litt etter sannheter igjen? Det er noen år siden positivismen rådet (se boks), er pendelen på vei tilbake dit?
Ja, kanskje vi har litt autoritetslengsel. Hvis du får vite at du har ADHD eller har en depresjon så får du et svar som er forbundet med en vitenskapelig undersøkelse av hjernen din eller følelsessystemet. Da faller ting på plass, man har fått en forklaring og det i seg selv kan fungere angstdempende. Årsakene er nå plassert i en høyere orden, utenfor hva man selv kan påvirke og ha skyld for. Selvfølgelig er dette også reelle lidelser og tilstander, men diagnosesystemet basert på den medisinske modellen virker samtidig kamuflerende gjennom at mange psykiske lidelser også er tett forbundet med folks liv, samfunnsutviklingen for øvrig og måten vi har valgt å organisere livene våre på. Jeg tenker at det at troen på disse forklaringene er unndratt kritikk tilsier at vi befinner oss i en slags nypositivisme, der særlig alt som har med hjernen å gjøre har en særegen status. 
Ingenting kan være verdi- og ideologifritt. I forskning har man gjort noen valg når man fokusere på utvalgte objekter framfor noe annet, allerede der har man verdsatt noe. Hvorfor er det ene mer interessant enn det andre? Så er det enkelte temaer man får støtte og finansiering til, andre ikke. Deretter kommer hvordan resultatene blir brukt. Forskning er verdibasert i alle bauger og kanter, men samtidig kan vi snakke om vitenskapelighet. Jeg pleier å si at til tross for vitenskapens mange mangler er den tross alt det beste vi har, gitt dens metodiske, systematiske og selvkorrigerende sannhetsprøving. Forskning kan være mer eller mindre seriøs, men den kan aldri helt frakoples verdier.
 
– Vi kan vel heller ikke snakke om barnehage og oppvekst frakoplet verdier? Og så kan det vel også hende at man kan komme fram til metoder som muligens virker, for eksempel for å dempe aggresjon, men som ikke kan tas i bruk fordi de øver vold mot barns rettigheter. Det blir altså ikke nødvendigvis «sant» fordi om det er forskningsbasert.
Barnehagen i seg selv er en verdiforankret institusjon. Både innholdet og selve ordningen. På atferdsnivå kan eksempelet om å redusere aggresjon innebære en form for manipulasjon, eller at det disfavoriserer noen. For eksempel blir ADHD oftest diagnostisert i første klasse. Det er knyttet opp til en forventning om at man skal kunne sitte stille og følge undervisning over tid. Aggresjon i barnehagen må også komme av en viss forventning, om at man skal være på den ene eller andre måten. Aggresjon oppstår alltid i forhold til noe.
 
– Vi leter etter mangler hos barna for å finne hva vi må rette på slik at de passer bedre inn. Burde vi heller se på om det er noe med skole og barnehage vi burde rette på?
Ja, hvis vi for eksempel ser på folkehelse og livsmestring som nå skal inn som tverrgående tema i skolen fra høsten 2020. Det virker som alt annet enn et radikalt løsningsforslag, i betydningen av å gå til roten av problemet. Om det er mengden av testing og målinger, eller fritt skolevalg som stresser, kanskje særlig jenter en periode i skolen, så sier man indirekte med livsmestring at vi skal lære dere måter å håndtere presset og stresset på. Det betyr i neste omgang en forventning om at elevene selv skal takle det og dermed får de også en slag skyld dersom de ikke mestrer. Det er manglende evne eller vilje til gjøre en systemisk endring.
 
– Livsmestring er også kommet inn i barnehagen og det har ført til bøker, kurs, foredrag og så videre. Jeg hører det også som barnehagelærerutdanner: «Nå må vi snakke om livsmestring.» Å mestre livet er jo ikke et nytt mål for barns oppvekst. Tidligere het det at barn skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen, men det utløste ikke samme oppstandelsen. Hva er det med dette begrepet livsmestring?
Livsmestring er blitt et moteord. Det virker som om det kommer fra en psykologisk-pedagogisk bevegelse som kalles 21st century skills. Framtidens skolen skal ikke handle så mye om at du må lære deg faktakunnskaper i form av hovedsteder og historiske hendelser, men at du skal lære noen dynamiske ferdigheter. Som kritisk tenkning, problemløsing og livsmestring. Det inngår i en totalpakke med noen ideer om framtidens elever og arbeidstakere som må være mer fleksible, i stand til å tilpasse seg stadige teknologiske skifter og nye behov, kanskje bytte yrker oftere enn i dag og tåle mer midlertidighet. Man skal gjøre folk mer robuste. Intensjonen høres kanskje god ut, men det har vært lite debatt om dette. Det virker som det er tverrpolitisk enighet om at dette er bra og det er noe vi skal gi barn og unge som nå skal lære å takle dette vonde og vanskelige stresset og presset. Men det vil favorisere de som allerede er ressurssterke og klarer å nyttiggjøre seg av det. Spørsmålet er om et universaltiltak egentlig vil hjelpe dem som ikke mestrer livet så godt.
 
– Livsmestring står under barnehagens verdigrunnlag i rammeplanen, men er livsmestring en verdi eller er det et læringsutbytte?
Det er kanskje ikke en opplagt verdi. Før het det at livet skulle leves, nå skal det mestres. Det er et skifte der. Man kan lure litt på hele livsmestringsbegrepet, kommer det fra psykologiens coping? Mestring høres ut som du er best i noe, eller utmerker deg, mens coping handler mer om å holde ut. Er det knyttet opp til selvrealisering og livslang læring? Jeg vet ikke.
 
– Selvregulering er et begrep som koples til livsmestring. Øving i selvregulering skal løse problemer i barns oppvekst og skolegang. Er ikke selvregulering noe man normalt lærer av å omgås andre mennesker? Man blir imøtegått på egen atferd, man har rett og man tar feil, man er først og man blir sist, av og til får man viljen sin, noen ganger må man vente, innimellom har man vondt, må øve og holde ut.
 
   Når Gud er død må vi vende blikket innover. Da får individet stor frihet, men også mye ansvar.
 
Jo, selvregulering er også en sosial ferdighet som oppstår og utvikles i samspillet mellom barn og de de omgås. Her finnes det interessant forskning. Det er en lang forskningstradisjon innenfor psykologi på selvkontroll. Et eksempel er det kjente Marshmallow-eksperiment til Walter Mischel som går ut på at barn i en laboratoriesituasjon får tilbud om en marshmallow og så kan de doble belønningen sin hvis de venter med å spise den. De barna som kan vente regnes som de med best utviklet selvregulering. Nyere studier har utfordret hva den opprinnelige egentlig studien forteller oss, for eksempel i artikkelen Rational snacking (Kidd, Palmeri & Aslin, 2013). Den ene artikkelforfatteren hadde erfaring fra arbeid med barnehjemsbarn, foreldreløse barn som delte rom med andre. Tanken var at de ville gjøre det dårlig på Marshmallow-eksperimentet. Først ble gruppen ble delt i to og den ene gruppen fikk beskjed om at de fikk leke med fargestifter, men hvis de kunne vente skulle forsøkslederen komme tilbake med enda flottere fargeskrin. Den ene gruppen barn fikk belønningen sin for å vente, mens den andre gruppen fikk beskjed om at de ikke fikk nye farger likevel da det var tomt på lageret. Da etablerer man tillit i den ene gruppen og ikke i den andre. Dette utgjorte store forskjeller i hvor lenge barna ventet med å spise marshmallowen i neste omgang. Forskernes forklaring er at for noen barn er det kanskje mest rasjonelt å spise godteriet med én gang. De har kanskje vokst opp på rom med søsken som kan finne på å ta godteriet man sparer på, eller der er ikke voksne i nærheten som passer på at det bli rettferdig. Her er det også sosioøkonomiske forskjeller som spiller inn. I noen familier kan man ha veddemål om å ikke spise godteri i en lang periode for så å få en fin belønning i form av en ferietur eller dyre leker. Mens for barn fra lavere sosioøkonomiske forhold kan kanskje det å kose seg med godteri være den fremste belønningen de får. De kan ikke vite når neste belønning kommer, eller om den kommer. Så istedenfor å ha individuelle programmer for å lære barna opp i selvregulering, som om det er noe man kan trene opp som en muskel, så må vi kanskje heller skape en best mulig verden der flest mulig barn føler at de har noe de kan vente på. Dette er et interessant innblikk i hvordan en del psykologisk forskning løftes ut og filtreres i en individualistisk kultur hvor noen ting passer inn, men den komplekse historien om oppvekstsvilkår og ulikheter ikke kommer i betraktning.
 
– Med tanke på hvilken forskning som blir fremstilt som troverdig og feilfri: De egenskapene som først blir definert som noe negativt, eller mangelfullt – å ikke kunne styre seg og vente på noe bedre, blir med den nye forklaringen du viser til
positivismePositivisme er betegnelsen på en vitenskapsfilosofi som hevder at vi kun kan vite det vi kan observere, erfare og bevise gjennom en bestemt form for vitenskapelige metoder. Målet er å avdekke den objektive sannheten om det man studerer, på en verdifri og nøytral måte. Positivismen dominerte på slutten av 1800- og i overgangen til 1900-tallet. Retningen har blitt kritisert, blant annet med argumenter om at slike sannheter ikke er mulig å stadfeste, særlig ikke om menneskelivet. (red.anm.)
her oppvurdert til noe positivt, barna viser jo nettopp evne til logisk og rasjonell tenkning. «Sannheten» har med andre ord endret seg på en måte som får stor betydning for hvordan barna blir vurdert.
Ja, dette er også et uttrykk for verdier. Vi har valgt å skape et samfunn der det å kunne vente er en verdi, både i skolen og ellers. Idealmennesket er et menneske som har kontroll på seg selv og styring i livet sitt. Det kunne vært annerledes.
 
– Det kan være vanskelig å orientere seg i hva som er troverdig kunnskap og det er vanskelig å være kritisk til noe som blir lansert som «barns beste», som jo også er et begrep som blir brukt om så mye forskjellig at det nesten er blitt ubrukelig.
Ja, mye av dette er både vitenskapelig og ny kunnskap, å stille seg kritisk til det kan lett bli oppfattet som bakstreversk, som å være mot utvikling og barns beste. Kanskje det beste likevel er å ta utgangspunkt i nettopp barnet beste, at ikke alt nødvendigvis er barns beste, så må du fremme ditt argument basert på det. Jeg vil alltid slå et slag for å møte ting på en kritisk måte og ikke bare godta noe uten videre. I et sitat som jeg er glad i, av den franske filosofen Michel Foucault, sier han: «Jeg sier ikke at alt er galt, men jeg sier at alt er potensielt farlig.» Med det tror jeg menes at nye løsninger aldri er ensidig gode, det er alltid noe som står på spill. Nye løsninger vil sannsynlig alltid ha noen bivirkninger som man ikke er klar over og de vil alltid favorisere noen og disfavorisere andre. I den grad barnehagene føler press på å implementere nye ideer tenker jeg de burde kunne stole nok på seg selv til både å stå med en fot plantet i egen tradisjon, det de vet og det de er gode på, samtidig som de må kunne være åpne og nysgjerrige, men samtidig kritiske, til det nye. Barnehagelærerne har det travelt, men må likevel forsøke å albue seg et rom for en viss grad av kritisk vurdering for alt som er nytt.
 
Litteratur 
Kidd, C., Palmeri, H. & Aslin, R. N. (2013). Rational snacking: Young children’s decision-making on the marshmallow task is moderated by beliefs about environmental reliability. I Cognition 126 (1), 109-114.
 
Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
RELATERTE ARTIKLER
Intervju med Berit Bae
Bekymret over bruk av polsk arbeidskraft
Et veldig nyttig foreldremøte
Datatilsynet reagerer
Skepsis til regjeringens barnehagesatsning